Blant øyfolk og ærfuglkultur – en unik verdensarv

Ærfuglkulturen på Vega var kjent for sin unike tradisjon, som hadde eksistert i århundrer. Det var litt tilfeldig at jeg kom i kontakt med dette særegne miljøet på Helgelandskysten. De første opptakene til filmen om Øyfolket ble gjort i 2004–2005 og filmen ble vist på NRK i 2010.

På Vega fikk jeg oppleve hvordan mennesker og fugler levde i tett symbiose gjennom den spesielle ærfuglkulturen.

Inngangen til fortellingen i filmen "Øyfolket" var forfatteren Inga E. Næss fra Trondheim. Hun er en norsk forfatter og kulturarbeider, født i 1940 på Vega i Nordland, og kjent for sitt engasjement i bevaring og formidling av kystkulturen, spesielt ærfugldriften på Vega. Næss spilte en sentral rolle i dokumentasjonen og synliggjøringen av denne unike tradisjonen, hvor øyboerne beskyttet og tilrettela for ærfuglens hekking i bytte mot verdifull ederdun. Hennes innsats var avgjørende for at Vegaøyan i 2004 ble oppført på UNESCOs verdensarvliste, som en anerkjennelse av det unike samspillet mellom menneske og natur.

I filmen "Øyfolket" fulgte jeg Inga E. Næss og hennes unge venn Stein Are Ludvigsen i deres altoppslukende arbeid med å bevare øykulturen.

Gjennom Inga Næss ble vi kjent med Øystein Ludvigsen og Snefrid Jakobsen på Hysvær. Øystein var den siste øyværingen som drev fiske og jordbruk på tradisjonelt vis.

En tradisjon med dype røtter

Ærfugldrift på Vega strekker seg tilbake til vikingtiden og har vært en viktig del av kystsamfunnet i generasjoner. Øyboerne har utviklet en bærekraftig metode for å beskytte og tilrettelegge for ærfuglens hekkesesong, slik som på Muddvær der fuglevokterene Erna Nilsen og John Robert Karlsen som hver vår møtes der de bodde som barn.

Her verner de ærfuglen mot rovdyr gjennom den sårbare hekketida og bygger små steinhus og trekasser, hvor fuglene kan ruge i trygghet.

Til gjengjeld for beskyttelsen de får, etterlater ærfuglene sin verdifulle dun i reirene etter at ungene har forlatt dem. Denne dunen, kjent for sin eksepsjonelle letthet og isolasjonsevne, har vært en ettertraktet handelsvare gjennom historien.

Videre i filmen møtte vi Turid Næss og Gisle Ebbesen, som hadde satt i stand den gamle kystgården på Store Emårsøy. De ønsket å vise hvordan livet en gang hadde vært på en øygard, med havet som nærmeste nabo.

Foto Helge Haukeland og Ole Vidar Søviknes. Manus og regi Randi Storaas.