Livsvisdom og gammel glede

I 1981 kom jeg Helge Haukeland helt tilfeldig til Skutvik i Hamarøy. Og jeg var på fotojakt etter havørn. Like tilfeldig skulle jeg komme til å knytte evig vennskap med to eldre herrer som bodde på hver sin øy i dette vakre landskapet - Ragnar på Husøya og Sigfred på Storøya.

Over mange år på slutten av 1980 tallet og fremover 1990 tallet fulgte jeg de to i deres daglige tilværelse. Sammen med avdøde NRKs Leif-Erik Michaelsen lagde vi dette nære og varme dobbeltportrettet av Sigfred og Ragnar og deres liv i pakt med naturen.

81 år gamle Sigfred på Storøya var ærfuglens beskytter. Han ventet med lengsel på fuglene, bygger hus og rede, og forsøker med alle midler å beskytte fuglene sine mot farer som ørn, mink og rev.

86 år gamle Ragnar på Husøya dyrket jorda og stelte med sauene sine. De to øyboerne levde i en annen tid. Her var det lite av dagens teknologi, den vi andre tar for gitt.

Filmen tar oss med tilbake i tid, i ei tid da bruken av naturressursene definerte livet til menneskene, ved at både arbeidsdagen, husholdningen og selve livsstilen var tett knyttet til naturen. Opptakene gir oss kunnskap og opplevelser om et særegent kulturlandskap og viser samhørigheten mellom menneskene og naturen.

Selvhjulpne

De to var selvhjulpne på alle vis. De hjelpte hverandre, og delte gleder og forundring over de enestående bildene som naturen omkring de to stadig viste fram. De to representerte en epoke som gikk mot slutten. Øyene som en gang var befolket ble ensomme når de to ble borte. En særegen kultur forsvant, og landet ble noe fattigere.

Ærfuglens beskytter

Ærfuglens og menneskets spesielle forhold kom godt frem på Storøya. Sigfred bodde alene med hele den mektige naturen rundt seg. Ærfuglene var en selvfølgelig del av livet til Sigfred, han stelte godt med fuglene sine og lengtet til våren, når trekkfuglene kom tilbake og øyværet våknet til liv igjen. Rundt 1.mai kom som regel den første ea opp på Storøya. Før dette hadde ærfuglene samlet seg i store flokker rundt øya til Sigfred. Stell, vedlikehold, røkt og vakthold var viktig i hekketiden slik at ikke fuglene ble forstyrret.

På Storøya var det frem til slutten av 1980 tallet enda et yrende fugleliv med ca. 200 hekkende ærfugler og ca 200 par med gråmåse, vipe, steinvender, tyvjo, fiskemåke og Storøya var det største hekkeområdet for sjøfugler i Hamarøy og sjøfuglene skapte liv og røre på øya.

Sigfred voktet fuglene året rundt, det var viktig å holde rede på antall reir og egg, og hvilken fugleslag det tilhørte. Fuglene var også en viktig del av øyfolkenes liv og hverdag her ute.

Eggsanking og egg fra sjøfuglene er svært velsmakende og har alltid vært en viktig tradisjon. Øyfolkene var sammen om å plukke egg om våren fra svartbak, sildemåke, gråmåke, ærfugl, teist, grågås og terner. Alle eggene ble tatt til hovedøya og nøye fordelt mellom gårdene og var en viktig del av husholdningen for beboerne her ute i tidligere tider. Eggsanking var noe Sigfred gledet seg over hver vår. Man regner med at det i slutten av 1800-tallet årlig ble sanket ca. en million sjøfuglegg i Norge.

Menneske og natur

«Den gode Guds øy»

På Husøya bodde Ragnar, med sine sauer og holdt liv i tradisjonene på øya i lag med naboene Borgny og Roald Mathisen, i 2024 gikk Roald Mathisen bort, øya som en gang huset opptil 90 mennesker er i dag stille og stort sett brukt om sommeren.

Ragnar var jordbruker og fisker, noe av det kjæreste Ragnar hadde var hesten som var hans beste venn.

Den gamle verktøybua hans var en skattkiste, her var alt mellom himmel og jord av gamle ting som hadde vært benyttet gjennom generasjoner på øya av verktøy, hesteutstyr og materialer som kunne brukes til alt som skulle vedlikeholdes på øya.

Ragnar kunne fortelle at almanakken var like viktig som bibelen, her som øya er omflødd av strie tidevannsstrømmer. Almanakken var i daglig bruk og lå som en selvfølge på kjøkkenbordet. Den var viktig når man skulle på fiske og handel på Skutvik eller til frisøren i friluft på Storøya. Sigfred var kjent som en dyktig frisør, han klippet ikke bare mannfolk men også kvinnfolk. Ragnar var regelmessig på Storøya for å bli klipt.

"Vi må no av og til bli klippet vi som kun har sauen som ser på oss" Ragnar 1994.

En prisbelønt hyllest til mennesket og naturen

Historien viser hvordan menneskelig fravær kan føre til naturens forfall. Etter at Sigfred gikk bort, forsvant også den organiserte røkten og vaktholdet, noe som resulterte i at fuglelivet forsvant på Storøya. I dag står husene og landskapet som stille vitner til en svunnen tid.

“Sigfred og Ragnar og de sju strauman” har vunnet flere internasjonale priser, inkludert førsteplass på Wildscreen i Bristol, arrangert av BBC, Discovery channel og Prix de la Relation Home-Animal i filmkategorien, forholdet mellom mennesker og natur i Frankrike. Filmen har blitt vist på en rekke internasjonale TV-kanaler og har bidratt til å fremme forståelse og respekt for naturens sårbarhet.

Sigfred og Ragnar og de sju strauman

"Sigfred og Ragnar og dei sju strauman" livsvisdom og gammel glede